Presentasjon av NBUP v/ Anne–Stine Meltzer, tidligere styreleder i NBUP og klinikksjef ved Lovisenberg Diakonale Sykehus, Nic Waals Institutt.
NBUP er en ektefødt etterkommer av to ulike foreninger. Den første foreningen etablerte seg allerede i 1949, den andre i 1958.
Den første foreningen som tok navnet «Teamforeningen» ble stiftet få år etter 2. verdenskrig – i 1949. De som var til stede under stiftelsesmøtet var fremtredende og samfunnsengasjerte barnepsykiatere og barnepsykologer som Mag.art Martin Borgen, lege HH Dedicken Piene, Mag.art Borger Haavardsholm, lege Ole B Munch, Mag art Dagny Oftedal, Mag art Fifi Piene, lege A. Rasmussen, Mag Art Aasa G. Skaar, lege Else Vogt Tingstad og lege Nic Waal. Slik jeg ser det i dag, forstod pionerene at for å bygge et godt tilbud for barn og unges psykiske helse i Norge, måtte man satse på utvikling langs flere linjer samtidig. Møtene hadde store fokusområder som profesjonsutdannelse, krav og forventninger til spesialiseringsforløp, oppbygging av dag- og døgntilbud, ledelse, sikkerhetspsykiatri, utviklingspsykologi, skolepsykologi, barnevern, tidsskrift, internasjonal forankring,– og gryende tillitsvalgtarbeid – og selvsagt med forankring og møteplasser både nasjonalt og internasjonalt.
Teamforeningen ble for få år siden fusjonert med NBUP sin forgjenger NFBUI, som i 1958 startet under navnet «Norsk forening for barnepsykiatriske behandlingshjem» (heretter kalt «Institusjonsforeningen»). Denne foreningens første leder var psykologen Bjørn Christiansen. På 50-tallet var det mange behandlingshjem i Norge, og det oppstod etter hvert et naturlig behov for kompetanseheving og samarbeid. Disse institusjonene var av natur tverrfaglige med både psykologer, leger, pedagoger, kuratorer, «husmødre», fritidsleder m.v. Samhandling og tverrfaglig kompetanseheving stod derfor høyt på agendaen. Allerede fra første stund begynte denne foreningen med egne konferanser for bestyrerne, noe som er forløperen til NBUP’s lederkonferanser.
«Teamforeningen» var basert på individuelt medlemskap, og var det første året forbeholdt leger og psykologer. Likevel var forståelsen av behovet for tverrfaglig arbeid sentral. Pedagoger og familieterapeuter ble invitert med etter kort tid. «Institusjonsforeningen» derimot hadde kollektivt medlemskap for alle institusjoner som ønsket å være med. Dette er også den praksisen som etterfølgerne NFBUI og NBUP fører. Flere faggruppers fordypningsområder ble også utviklet i disse årene. Mange av tjenestene og fordypningene vi i dag tar for gitt, var ikke etablert.
Dagens NBUP har opprettet et internasjonalt forankringspunkt med liknende foreninger i andre land, og styret sikrer en tett kontakt med myndighetene. Det har vært gode grep. Men også ved oppstart i 1949 og 1958 diskuterte de hva som var god praksis, og hva man trengte for å videreutvikle tjenestene. Det at vi i dag innfører pakkeforløp for psykisk helse med fokus på økt kvalitet og pasienten i sentrum for tjenesten er altså ikke noe særlig nytt, det følger en tradisjon. Fra første stund har feltets framtredende klinikere forstått at samtidig som vi skal gi det beste tilbudet vi kan med det vi forstår i dag – så må vi hele tiden bygge en tjeneste hvor vi kan studere pasienten og behandlingen – og lære mer. At mange av temaene som forløperne til NBUP behandlet i sine første år, som sikkerhet/farlighet, barnevern, skolepsykologi, kvalitet i behandling, personalkonflikter, økonomiske sider ved utbygging av behandlingshjem m.v. fortsatt i dag står som sentrale utfordringer i feltet, betyr ikke at det ikke har vært jobbet godt innenfor disse områdene. Samfunnsutviklingen har vært enorm og kompleksiteten har ikke blitt mindre. Det innebærer at vi fortsatt har store oppgaver med å utvikle fagfeltet videre.
På «Teamforeningens» stiftelsesmøte så vel som i de påfølgende styremøter var det god skikk å drøfte kasus som en del av agendaen. Kanskje ikke så rart når vi vet at antallet medlemmer de første årene var under 20. Det sier samtidig noe om å ha et godt faglig fokus på det som er sentralt. I dag er alle medarbeidere i spesialisthelsetjenesten i landet medlemmer av foreningen, og vi teller drøye 3500. Selv om NBUP’s oppdrag ikke i det vesentlige har forandret seg siden oppstarten, har vi en annen struktur og plattformer i dag enn den gangen. Styremøtene, hvor 9 valgte medlemmer, møtes ca hver 5-6 uke året gjennom har omtrent samme hyppighet. For å sørge for å involvere hele fagfeltet, bruker vi nbup.no og styremedlemmenes nettverk til å forsøke å fange opp de sentrale strømninger i feltet. Mange av medlemmene skriver til styret, og vi behandler saker fortløpende. Styret er ved siden av løpende saker og kongressforberedelser, involvert i større nasjonale utviklingsområder som for eksempel Samarbeidsforum BUP-Barnevern, utvikling av den nasjonale BUP-håndboken, utvikling av nasjonale pakkeforløp, utvikling av råd til tjenesten vedr. utfallsmål, utvikling av kompetansesentre, utvikling av nasjonale brukerevalueringsskjemaer for barn og unge m.m. NBUP er også ofte en sparringspartner eller høringsinstans for løpende spørsmål Helsedirektoratet trenger å svare ut med kort frist.
På den nasjonale arenaen arrangerer vi vår egen store fag-, forsknings- og ledelseskongress, Barne- og Ungekongressen i Bergen hvert annet år. I tillegg arrangerer NBUP lederkonferanser for alle BUP-ledere 1-2 ganger per år for å sikre en bred forankring og deltagelse i feltets utvikling.
Brukerorganisasjonen Landsforeningen for Barnevernsbarn er en forening NBUP har støttet slik at den skulle klare å utvikle en organisasjon som kunne være bærekraftig for å ivareta medlemmenes interesser.
NBUP har en sterk tilknytning til IACAPAP, The International Association for Child and Adolescent Psychiatrists and Allied Professions, og deltar på verdenskongress med ca 100 delegater fra Norge hvert annet år. Styret pleier å delta med 2-3 medlemmer av disse. Deltagere er ellers forskere og klinikere fra hele landet. I det sosialpolitiske arbeidet har NBUP i mange år vært involvert i tjenesteutvikling innen Baltikum. De senere årene har vi imidlertid møtt disse samarbeidspartnerne i IACAPAP og sett at dette er en enda bedre felles arena.
NBUP’s mulighet til å jobbe for utvikling av fagfeltet barn og unges psykiske helse er større i dag enn da foreningen startet. Det er grunn til å tenke at vi fortsatt gjør en forskjell i utviklingen av fagfeltet nasjonalt. Det som gjør oss ydmyke er å tenke på at få land i verden har en helsetjeneste innen psykisk helsevern barn og unge som Norge. Likevel har vi ikke klart å organisere oss slik at vi i tilstrekkelig grad innhenter informasjon om arbeidet vi gjør. Det er NBUP’s håp er at vi i årene som kommer ved siden av å gi tilbud, også sørger for å systematisk studere den behandlingen vi gir barn og unge enda bedre. På den måten kan vi fortsatt bidra til å kaste lys over hva som gir barn, ungdom og familier en god behandling i vår tjeneste – både nasjonalt og internasjonalt.
(Innlegget er hentet fra Årsmelding 2017, BUP-klinikk, St. Olavs Hospital)